London - Shopping


Marianne og jeg er fornye med nye parfymer og utrolige ste sokker fra Disney Store.


En rkul topp, men var vanskelig f til et bra bilde.


Lilla makeup og hrfarge blir gy prve! (a)


BUTTONS! :D


Steste krusene ever, selvsagt fra Disney Store.


Mye godt til vinteren. Go Primark! Sjekk snmann-tightsen. Hahaha


Og verdens kuleste pysj/ body. Tatt med mobil - derfor s lite.

I tillegg ble det mye gavekjp og dilldall, pluss verdens steste svarte kjole, men den er p vask. :)

Novelle: I det skjulte

Lyden av den smertefulle stillheten spredte seg til hver celle i kroppen. Fargen p blodflekkene gjorde meg riktig svimmel. Synet jeg bar var av en forvridd virkelighet, som aldri ville bli den samme igjen. Ikke etter denne dagen. Smaken av en sterk kvalme gjorde meg s uvel at jeg ble borte i flere minutter. Avtalen med hennes foreldre var at hun skulle vre med meg p hyttetur. Vi hadde bare vrt der et par dager av sommerferien. Det tok meg fire timer ta til fornuft og varsle politiet .


- We
it

Hun hadde alt denne jenta, min beste venninne. Utseendet, personligheten, de herligste foreldrene. Christine. De ba meg tenke p ting hun hadde sagt, gjort, skrevet, formidlet. Er det noe vi har oversett? Det m det vre.

N har jeg vrt hjemme i over en uke og druknet i mine egne destruktive tanker, men det er ikke helt uforstelig. Akkurat i det jeg er p vei ned den gamle, knirkete trappen for finne meg litt frokost, dukker plutselig en historie opp i hodet p meg, og jeg iler tilbake p rommet. Mailen er bare et tastetrykk unna. En av oppgavene fra forrige termin, som Christine mot all formodning hadde klart overtale seg til vise meg. At jeg kunne glemme de ordene og setningene som ga meg s sterke inntrykk. S ekte og skremmende. Det var nemlig veldig uvanlig av henne skrive om alvorlige temaer.Dette m du aldri fortelle om til noen. Aldri.Jeg lovet henne det, og la det samtidig litt i glemmeboken.

De sa det var viktig, at jeg mtte si ifra hvis jeg kom p noe, et eller annet. Jeg kan ikke. Oppgaven kan ikke ha s stor betydning. Det er jo ikke snakk om livet hennes lenger, men at foreldre skal f et svar. Et svar p hvorfor. Selv kan jeg ikke se rettferdigheten i at det skal vre mitt ansvar.

Christine levde alene i en skremmende verden, der ingen visste noen ting. Hvorfor mtte det ta et halvt r innse fakta? Jeg kjenner p en skyldflelse s stor at jeg ikke vet om jeg kan holde ut. Hun forskte fortelle meg, men jeg var ikke flink nok til lese mellom linjene. Alle de uforskammede ordene hun brukte overfor sin egen onkel, alle de gangene hun gruet seg til beske han. Hun har vrt rlig med meg om akkurat det - ikke mer, ikke mindre. Av nysgjerrighet og selvsagt massevis av omsorg, stilte jeg henne flere sprsml omkring forholdet deres, men hun var bestandig overfladisk og skiftet raskt tema.

Jeg tenker p det politietterforskerne fortalte meg den dagen. Det at informasjonen jeg kommer med kan vre avgjrende, for de finner ingen andre spor lete i. Lille meg kan ligge med svaret p alt, men jeg kan vel ikke bryte et evigvarende lfte?

Om en time skal jeg i avhr. Stilen fra Christine velger jeg til slutt skrive ut. Jeg hopper i klrne jeg fant frem forleden dag og gjr et nytt forsk p frokost, fr jeg slenger meg p sykkelen bort til politistasjonen. En halvtime senere blir jeg hentet inn. Aller frst ber de meg fortelle omkring ferieturen vr.

Hytta er et par timer fra hjemme, s vi ble kjrt av pappa. Vi skulle vre der i to uker, bare hun og jeg. Planene var s mange - alt fra kortspill og film, til bading og fjelltur. Vi startet ved ankomst med grilling under solnedgangen, akkurat som en romantisk film. Dag to bd p strlende sol og herlig, varmt vann, med lett vind som slo blgende over sandstranden. Vi lp rundt i vre flotte bikinier fra morgen til kveld, og skulle avslutte dagen med en dusj etterfulgt av deilig, hjemmelaget pizza. Hun ordnet seg p badet frst, mens jeg smtt begynte med middagen, deretter byttet vi. Jeg gikk i dusjen og tok meg god tid.

Jeg husker jeg stusset fordi hun ikke maste p at jeg var treig, noe hun vanligvis pleier. Svaret kom da jeg lste meg ut av badet og ikke fikk den minste reaksjon p at jeg var ferdig. Det slo meg at hun kanskje spkte, s en liten stund ropte og gikk jeg rundt i hytta for lete etter henne, uten hell. Hun var intet sted finne. Mobilen hennes l og ladet ved siden av min p stuebordet. Det kom til et punkt hvor jeg begynte bli ordentlig urolig, jeg hadde ingen andre valg enn trosse mrkeredselen.

Med hjertet i halsen startet jeg smlpe bortover stranden. Ingen Christine. Videre til lekeplassen og kiosken. Ikke der heller. Til slutt gikk jeg skjelvende og livredd opp mot skogkanten, og fulgte stien et lite stykke innover. Vi pleide nemlig g turer der, men kun p dagtid. Brtt og uventet fikk jeg ye p henne. I samme stund ble pusten min verste fiende. Stiv, maktesls og tom for ord, ble jeg stende med fanget blikk p det som l foran meg. Lyden av den smertefulle stillheten spredte seg til hver celle i kroppen. Fargen p blodflekkene gjorde meg riktig svimmel. Synet jeg bar var av en forvridd virkelighet, som aldri ville bli den samme igjen. Ikke etter denne dagen. Smaken av en sterk kvalme gjorde meg s uvel at jeg ble borte i flere minutter. Avtalen med hennes foreldre var at hun skulle vre med meg p hyttetur, men vi hadde bare vrt der et par dager av sommerferien. Det tok meg fire timer ta til fornuft og varsle politiet.


-Weit

Jeg klarer ikke holde meg lenger. Frem til n har jeg nrmest vrt apatisk - helt ute av stand til grte. For frste gang tar trene fart og smrer sminken utover hele fjeset. Politidamen m trste meg i lange stunder fr jeg klarer si noe mer. De spr om jeg kjenner til noen faktorer, og p den tiden jeg leter etter kraft for fortelle, sniker angsten seg innp.


Overgrep, hvisker jeg lavt ut i luften.

Novelle: En ukjent verden

Kroppen min stivner nr blikkene vre mtes. Det er ingen jeg gjenkjenner, og jeg kan ikke beskrive personen med andre ord enn grusom. Han prver komme nrmere, ta meg, men han nr ikke frem. Uansett hvor hardt han prver, er ikke armene hans lange nok. Jeg skjelver av frykt og puster som om jeg har lpt flere mil. De trenger deg ikke i denne verden. Du er for stygg. Bli med meg, og du vil f et bedre liv. Ekkoet fra stemmen hans gjentar seg, om og om igjen.

Resten av klassen stormer ut nr den ulende skoleklokken ringer, og de ser p meg med et rart blikk. De m tro jeg er gal. Jeg er gal. Mikael, en gutt i klassen, kommer undrende bort til meg og spr hvordan det gr. Hans kropp s nr min skremmer meg, men jeg prver holde det inne. Jeg fler meg s dum. Mikael kan se mine trevte yne, stirrende p et punkt bak han, s han snur seg rundt.

-Er det noe spennende, eller?

-Ser du noen?

-Hvem?

Jeg rister p hodet og bestemmer meg for lpe p do. Der sitter jeg til friminuttet er ferdig og resten av klassen gr til neste time. Foran speilet blir jeg stende en stund og bare stirre, fr jeg fatter mot og kommer meg ut igjen. I den samme gangen dukker den ukjente mannen opp, og nok en gang prver han n kroppen min. Verden rundt meg blir tkete - alt jeg kan se er mannen. Hjertet mitt begynner sl fortere, og jeg vet at frykten snart vil ta over. Med all min kraft presser jeg meg selv bakover mot veggen, som et spkelse som bare kan forsvinne. Jeg lukker ynene og prver tenke p noe annet. Kanskje alt bare er en forferdelig drm. Sakte pner jeg ynene igjen, men marerittet er fortsatt s levende at det m vre sant. Han gir seg ikke, bare forsker komme nrmere og ta tak i meg, med sine store, stygge hender. Jeg betrakter noen i trappeoppgangen, men jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Hva kan jeg gjre? Jeg kan ikke bare st her rett opp etter veggen, som en soldat.

-Hva er det som skjer?

Hjelp! Var det den ukjente. Vet han ikke selv hva som foregr? Jeg kan kjenne frykten enda sterkere, uvirkeligheten, og pusten er dypere og fortere enn noen gang. Han har ingen grunn til skremme meg p denne mten. Jeg har da ikke gjort han noe. Jeg har ikke gjort noe galt.

-Mari, kan du hre meg?

Han prver s hardt n frem, for ta meg med ut av denne verden.Kom med meg. Du er ikke verdt noe her lenger.

Kanskje det er det beste. Bare forsvinne, stille. Ingen kommer til savne meg uansett.

-MARI!

En hnd tar p skulderen min. Han kan n meg. Han kan ta p meg. Han skal ta meg med langt, langt bort her ifra. Mine yne er overfylt av trer, og det er like fr hjertet hopper opp og ut gjennom munnen. Hva hvis jeg aldri fr se vennene mine igjen, og hva med familien? Min bror, stakkars, han kan ikke bo alene med mamma og pappa. Hnden er ikke bare en ekkel hnd lenger, men en hel arm som har tatt plass omkring meg. Sakte tar han meg med seg gjennom den lange, smale gangen mot lrervrelset. Lrervrelset? Hvorfor vil han ta meg med dit? Han trenger ikke sprre om tillatelse, for de voksne vil nok bare se det som en befrielse bli kvitt meg. Jeg prver komme meg unna, men mannen har s godt et grep rundt meg. Det er skrevet Grupperom p dra.

Med en gang han slipper meg fri, gr jeg rett bort til vinduet. Joda, fortsatt p skolen. Jeg er forvirret. Hvorfor er jeg her, nr han sa at han skulle ta meg med til en annen verden? Hjertet i halsen, pusten ute av kontroll. Sakte snur jeg meg rundt og mter blikket til lreren min, Sofia. Hennes fredfulle yne forteller meg det jeg virkelig trenger hre. Du er trygg n.

Elin, 17

95-modell, tante, NF'er og musikklinjeelev. ♥

Arkiv

  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Januar 2011

  • Kategorier

  • Blogg
  • De Hvite Busser
  • Elin
  • Hverdags
  • Musikk og korps
  • Noveller
  • Opplevelser
  • Ord, tanker og meninger
  • Tips, latter, motivasjon
  • Utfordringer

  • Designet er laget av:

  • caroline maria bloglovin


  • hits