London - Shopping


Marianne og jeg er fornøye med nye parfymer og utrolige søte sokker fra Disney Store.


En råkul topp, men var vanskelig å få til et bra bilde.


Lilla makeup og hårfarge blir gøy å prøve! (a)


BUTTONS! :D


Søteste krusene ever, selvsagt fra Disney Store. 


Mye godt til vinteren. Go Primark! Sjekk snømann-tightsen. Hahaha


Og verdens kuleste pysj/ body. Tatt med mobil - derfor så lite. 

I tillegg ble det mye gavekjøp og dilldall, pluss verdens søteste svarte kjole, men den er på vask. :)

Novelle: I det skjulte

Lyden av den smertefulle stillheten spredte seg til hver celle i kroppen. Fargen på blodflekkene gjorde meg riktig svimmel. Synet jeg bar var av en forvridd virkelighet, som aldri ville bli den samme igjen. Ikke etter denne dagen. Smaken av en sterk kvalme gjorde meg så uvel at jeg ble borte i flere minutter. Avtalen med hennes foreldre var at hun skulle være med meg på hyttetur. Vi hadde bare vært der et par dager av sommerferien. Det tok meg fire timer å ta til fornuft og varsle politiet . 


- We
it

Hun hadde alt denne jenta, min beste venninne. Utseendet, personligheten, de herligste foreldrene. Christine. De ba meg tenke på ting hun hadde sagt, gjort, skrevet, formidlet. Er det noe vi har oversett? Det må det være.

Nå har jeg vært hjemme i over en uke og druknet i mine egne destruktive tanker, men det er ikke helt uforståelig. Akkurat i det jeg er på vei ned den gamle, knirkete trappen for å finne meg litt frokost, dukker plutselig en historie opp i hodet på meg, og jeg iler tilbake på rommet. Mailen er bare et tastetrykk unna. En av oppgavene fra forrige termin, som Christine mot all formodning hadde klart å overtale seg til å vise meg. At jeg kunne glemme de ordene og setningene som ga meg så sterke inntrykk. Så ekte og skremmende. Det var nemlig veldig uvanlig av henne å skrive om alvorlige temaer. «Dette må du aldri fortelle om til noen. Aldri». Jeg lovet henne det, og la det samtidig litt i glemmeboken.

De sa det var viktig, at jeg måtte si ifra hvis jeg kom på noe, et eller annet. Jeg kan ikke. Oppgaven kan ikke ha så stor betydning. Det er jo ikke snakk om livet hennes lenger, men at foreldre skal få et svar. Et svar på hvorfor. Selv kan jeg ikke se rettferdigheten i at det skal være mitt ansvar.

Christine levde alene i en skremmende verden, der ingen visste noen ting. Hvorfor måtte det ta et halvt år å innse fakta? Jeg kjenner på en skyldfølelse så stor at jeg ikke vet om jeg kan holde ut. Hun forsøkte å fortelle meg, men jeg var ikke flink nok til å lese mellom linjene. Alle de uforskammede ordene hun brukte overfor sin egen onkel, alle de gangene hun gruet seg til å besøke han. Hun har vært ærlig med meg om akkurat det - ikke mer, ikke mindre. Av nysgjerrighet og selvsagt massevis av omsorg, stilte jeg henne flere spørsmål omkring forholdet deres, men hun var bestandig overfladisk og skiftet raskt tema. 

Jeg tenker på det politietterforskerne fortalte meg den dagen. Det at informasjonen jeg kommer med kan være avgjørende, for de finner ingen andre spor å lete i. Lille meg kan ligge med svaret på alt, men jeg kan vel ikke bryte et evigvarende løfte?

Om en time skal jeg i avhør. Stilen fra Christine velger jeg til slutt å skrive ut. Jeg hopper i klærne jeg fant frem forleden dag og gjør et nytt forsøk på frokost, før jeg slenger meg på sykkelen bort til politistasjonen. En halvtime senere blir jeg hentet inn. Aller først ber de meg fortelle omkring ferieturen vår. 

Hytta er et par timer fra hjemme, så vi ble kjørt av pappa. Vi skulle være der i to uker, bare hun og jeg. Planene var så mange - alt fra kortspill og film, til bading og fjelltur. Vi startet ved ankomst med grilling under solnedgangen, akkurat som en romantisk film. Dag to bød på strålende sol og herlig, varmt vann, med lett vind som slo bølgende over sandstranden. Vi løp rundt i våre flotte bikinier fra morgen til kveld, og skulle avslutte dagen med en dusj etterfulgt av deilig, hjemmelaget pizza. Hun ordnet seg på badet først, mens jeg smått begynte med middagen, deretter byttet vi. Jeg gikk i dusjen og tok meg god tid.

Jeg husker jeg stusset fordi hun ikke maste på at jeg var treig, noe hun vanligvis pleier. Svaret kom da jeg låste meg ut av badet og ikke fikk den minste reaksjon på at jeg var ferdig. Det slo meg at hun kanskje spøkte, så en liten stund ropte og gikk jeg rundt i hytta for å lete etter henne, uten hell. Hun var intet sted å finne. Mobilen hennes lå og ladet ved siden av min på stuebordet. Det kom til et punkt hvor jeg begynte å bli ordentlig urolig, jeg hadde ingen andre valg enn å trosse mørkeredselen. 

Med hjertet i halsen startet jeg å småløpe bortover stranden. Ingen Christine. Videre til lekeplassen og kiosken. Ikke der heller. Til slutt gikk jeg skjelvende og livredd opp mot skogkanten, og fulgte stien et lite stykke innover. Vi pleide nemlig å gå turer der, men kun på dagtid. Brått og uventet fikk jeg øye på henne. I samme stund ble pusten min verste fiende. Stiv, maktesløs og tom for ord, ble jeg stående med fanget blikk på det som lå foran meg. Lyden av den smertefulle stillheten spredte seg til hver celle i kroppen. Fargen på blodflekkene gjorde meg riktig svimmel. Synet jeg bar var av en forvridd virkelighet, som aldri ville bli den samme igjen. Ikke etter denne dagen. Smaken av en sterk kvalme gjorde meg så uvel at jeg ble borte i flere minutter. Avtalen med hennes foreldre var at hun skulle være med meg på hyttetur, men vi hadde bare vært der et par dager av sommerferien. Det tok meg fire timer å ta til fornuft og varsle politiet. 


Weit

Jeg klarer ikke å holde meg lenger. Frem til nå har jeg nærmest vært apatisk - helt ute av stand til å gråte. For første gang tar tårene fart og smører sminken utover hele fjeset. Politidamen må trøste meg i lange stunder før jeg klarer å si noe mer. De spør om jeg kjenner til noen faktorer, og på den tiden jeg leter etter kraft for å fortelle, sniker angsten seg innpå.


Overgrep, hvisker jeg lavt ut i luften.

Novelle: En ukjent verden

Kroppen min stivner når blikkene våre møtes. Det er ingen jeg gjenkjenner, og jeg kan ikke beskrive personen med andre ord enn grusom. Han prøver å komme nærmere, ta meg, men han når ikke frem. Uansett hvor hardt han prøver, er ikke armene hans lange nok. Jeg skjelver av frykt og puster som om jeg har løpt flere mil. «De trenger deg ikke i denne verden. Du er for stygg. Bli med meg, og du vil få et bedre liv». Ekkoet fra stemmen hans gjentar seg, om og om igjen.

Resten av klassen stormer ut når den ulende skoleklokken ringer, og de ser på meg med et rart blikk. De må tro jeg er gal. Jeg er gal. Mikael, en gutt i klassen, kommer undrende bort til meg og spør hvordan det går. Hans kropp så nær min skremmer meg, men jeg prøver å holde det inne. Jeg føler meg så dum. Mikael kan se mine tårevåte øyne, stirrende på et punkt bak han, så han snur seg rundt.

-Er det noe spennende, eller?

-Ser du noen?

-Hvem?

Jeg rister på hodet og bestemmer meg for å løpe på do. Der sitter jeg til friminuttet er ferdig og resten av klassen går til neste time. Foran speilet blir jeg stående en stund og bare stirre, før jeg fatter mot og kommer meg ut igjen. I den samme gangen dukker den ukjente mannen opp, og nok en gang prøver han å nå kroppen min. Verden rundt meg blir tåkete - alt jeg kan se er mannen. Hjertet mitt begynner å slå fortere, og jeg vet at frykten snart vil ta over. Med all min kraft presser jeg meg selv bakover mot veggen, som et spøkelse som bare kan forsvinne. Jeg lukker øynene og prøver å tenke på noe annet. Kanskje alt bare er en forferdelig drøm. Sakte åpner jeg øynene igjen, men marerittet er fortsatt så levende at det må være sant. Han gir seg ikke, bare forsøker å komme nærmere og ta tak i meg, med sine store, stygge hender. Jeg betrakter noen i trappeoppgangen, men jeg vet ikke hva jeg skal tro lenger. Hva kan jeg gjøre? Jeg kan ikke bare stå her rett opp etter veggen, som en soldat.

-Hva er det som skjer?

Hjelp! Var det den ukjente. Vet han ikke selv hva som foregår? Jeg kan kjenne frykten enda sterkere, uvirkeligheten, og pusten er dypere og fortere enn noen gang. Han har ingen grunn til å skremme meg på denne måten. Jeg har da ikke gjort han noe. Jeg har ikke gjort noe galt.

-Mari, kan du høre meg?

Han prøver så hardt å nå frem, for å ta meg med ut av denne verden. «Kom med meg. Du er ikke verdt noe her lenger.»

Kanskje det er det beste. Bare forsvinne, stille. Ingen kommer til å savne meg uansett.

-MARI!

En hånd tar på skulderen min. Han kan nå meg. Han kan ta på meg. Han skal ta meg med langt, langt bort her ifra. Mine øyne er overfylt av tårer, og det er like før hjertet hopper opp og ut gjennom munnen. Hva hvis jeg aldri får se vennene mine igjen, og hva med familien? Min bror, stakkars, han kan ikke bo alene med mamma og pappa. Hånden er ikke bare en ekkel hånd lenger, men en hel arm som har tatt plass omkring meg. Sakte tar han meg med seg gjennom den lange, smale gangen mot lærerværelset. Lærerværelset? Hvorfor vil han ta meg med dit? Han trenger ikke spørre om tillatelse, for de voksne vil nok bare se det som en befrielse å bli kvitt meg. Jeg prøver å komme meg unna, men mannen har så godt et grep rundt meg. Det er skrevet «Grupperom» på døra.

Med en gang han slipper meg fri, går jeg rett bort til vinduet. Joda, fortsatt på skolen. Jeg er forvirret. Hvorfor er jeg her, når han sa at han skulle ta meg med til en annen verden? Hjertet i halsen, pusten ute av kontroll. Sakte snur jeg meg rundt og møter blikket til læreren min, Sofia. Hennes fredfulle øyne forteller meg det jeg virkelig trenger å høre. «Du er trygg nå».

Elin, 17

95-modell, tante, NF'er og musikklinjeelev. ♥

Arkiv

  • Oktober 2012
  • September 2012
  • August 2012
  • Juli 2012
  • Juni 2012
  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Januar 2011

  • Kategorier

  • Blogg
  • De Hvite Busser
  • Elin
  • Hverdags
  • Musikk og korps
  • Noveller
  • Opplevelser
  • Ord, tanker og meninger
  • Tips, latter, motivasjon
  • Utfordringer

  • Designet er laget av:

  • caroline maria bloglovin


  • hits