Tanker om landssorgen

Jeg vil skrive, men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jo lenger avstand fra den svarte fredagen, desto verre føles det. Jeg sitter foran nyhetene, time etter time, fortsatt sjokkert. Tidsperspektivet er litt... vrengt. De samme sterke ordene, bildene og videoene ruller om og om igjen, med avbrudd fra enda flere, ubegripelige nyheter. Alt ser ut som film, en krigsfilm ingen mennesker fortjener å være en del av. Historiene høres så uvirkelige ut, og det er vondt å tenke på at ordene ikke er noe i forhold til hva de faktisk opplevde. Det de uttrykker er bare en del, kun den delen vi ser og hører, ikke den de føler.

Selv kjenner jeg ikke direkte noen som var innblandet i det verste, kun et par jeg vet hvem er, men mange venner og bekjente er nære pårørende. Det gjør vondt å se de triste blikkene, tårene - være en del av sorgen. Fryktelig vondt. Folk trenger klemmer, trøst og omsorg. I går var jeg på kveldssamling i kirka. Jeg føler at det ikke er stort jeg kan gjøre, men jeg bestemte meg for at det var en måte jeg kunne vise at jeg bryr meg. Tidligere i kveld deltok jeg i fakkeltog, hvor overraskende mange dukket opp. 


Bilder fra Åmot kommune sin hjemmeside. 

Tankene går ut til mange. Alle de fantastiske hjelperne, både arbeidere og frivillige. Venner i NF Oslo, alle de som måtte gjennomføre førstehjelp som jeg selv har lært å skulle bruke i mange av disse skadeomstendigetene. (Fra NRK). Ansatte på sykehusene, som må operere og pleie så mange rammede, og som kanskje er berørte selv. Det er tøffere enn man tror. Kongefamilien, politikere, statsministeren, prester, politiet, psykologer, psykiatere, journalister. De gjør en så stor og fantastisk jobb. For ikke å snakke om advokaten som gjør dette for Norges demokratiske samfunn. Det er sterke og profesjonelle mennesker, hver og en av dem. 

Menneskene rundt den siktede - jeg føler virkelig med dem - den grusomme nyheten, en motsatt person av den de før kjente. De uskyldige ofrene. Familie, venner og bekjente. Sjokkerte, redde, sinte, sørgende. Ingen ord strekker til. Jeg tenker på dem, jeg ønsker å støtte dem, jeg bryr meg om dem. Jeg sørger, Norge sørger, hele verden sørger med dem. 


22.07.2011 - Dagen vi aldri glemmer.

Trøsten er at de ikke sitter igjen alene. Nettopp fordi Norge og helsetjenesten gjør en fantastisk jobb, vet vi at alle blir tatt vare på. Og med hånden på hjertet kjenner jeg at jeg er så inderlig stolt av oss nordmenn, et folk som viser så mye kjærlighet og omsorg, selv i den største tragedie. Ingen land hadde taklet dette bedre enn det landet vårt gjør. Norge skal fortsette å være verdens beste land å bo i!

‎"Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende." -Barack Obama

Sangen alle synger i disse dager:

Det er ikke hver natt...

... tanksen kjører så heftig at hele Rena rister. Eller?

 

Hva skjedde egentlig i natt?

Mens jeg og Remi sitter i kjelleren og ser på Paramore Live-konsert, høres det ut som taket skal rase sammen. Vi ser overrasket på hverandre, løper opp og møter en like forvirret Charlotte. Tid for idémyldring:

Jordskjelv? Nei, ikke på Rena. Dessuten rista det for lite.

Bowlingkule som trilla på gulvet oppe? Nei, det finnes ikke i dette huset. 

Naboen som helte steiner på bakken? Se på klokka, da!!

Tordenvær? Mye mulig, men hvorfor så lenge...

Leiern? Jepp. Enten tanks eller et lavtkjørende fly. Men det er da ulovlig midt på natta, og det kan umulig ha forårsaket så mye risting. 

Jaja, vi overlevde (nervøs latter), så da går vi ned og ser ferdig filmen.

 

Ellers i ferien, sånn etter hårfargingen, hvis noen lurer. Storesøster har vært på besøk et par ganger. Hamartur. Elverumstur. Overnatting hos Charlotte. Filmnatt med Sindre, Kaisa og delvis Silje. Lan hos Remi.


 ♥ 


Toneheimbrød, som egentlig likner mer på pizza :)

Prosjekt hår

Jeg farget håret til Signe, og hun klippet og farget håret mitt. :)

Before/ After








Love you, Signe ♥

Paramore

Det var meg og to kompiser, Remi og Thomas, pluss Lill som sjåfør. Putte i Parken het festivalen vi var på, en nesten fem timers kjøretur inn i Sverige. Vi ankom ved 14-tiden og valset spente inn på området. Bandet vi var kommet for å se, skulle selvagt ikke spille før langt på kveld. Først satte vi oss ned foran scena, men innså fort at det ikke var noe poeng i å kun sitte der. Vi bestemte oss for å gå litt rundt, handle og nyte sola.


Skjera? 

Cirka to timer før var vi på plass igjen, ganske nært scena. Da Paramore kom hoppende på nesten nøyaktig klokken 22, var tusenvis (halvparten med rødt/ oransje hår) av mennesker i ekstase, mange bokstavelig talt. Det var helt utrolig, og jeg vil påstå at det var den beste opplevelsen av alle konsertene jeg har vært på. Hallo, det er Paramore jeg snakker om, det største av mine favorittband siden begynnelsen av 8. klasse. Dreams come true. De beste sangene fremførte dem også; Ignorance, When It Rains, The Only Exception, CrushCrushCrush, Misery Business... Jeg får stoppe før jeg skriver alle. ♥ 


♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ 

Ettersom mobilen fungerer dårlig som kvalitetskamera, stjeler jeg heller noen bilder fra festivalen.



I LOVE YOU, HAYLEY ♥ 

Hun lovet nytt album, og gud som jeg gleder meg!


Billetten var en gave for gode eksamens- og sluttkarakterer. Tusen takk, mamma :) Føler meg bortskjemt. Har fått blomster av naboen og bag fra mamma og storesøster også. ♥ 

Elin, 17

95-modell, tante, NF'er og musikklinjeelev. ♥

Arkiv

  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Januar 2011

  • Kategorier

  • Blogg
  • De Hvite Busser
  • Elin
  • Hverdags
  • Minner
  • Musikk og korps
  • Noveller
  • Ord, tanker og meninger
  • Tips, latter, motivasjon
  • Utfordringer

  • Designet er laget av:

  • caroline maria bloglovin


  • hits