Tanker om landssorgen

Jeg vil skrive, men jeg vet ikke hvilke ord jeg skal bruke. Jo lenger avstand fra den svarte fredagen, desto verre føles det. Jeg sitter foran nyhetene, time etter time, fortsatt sjokkert. Tidsperspektivet er litt... vrengt. De samme sterke ordene, bildene og videoene ruller om og om igjen, med avbrudd fra enda flere, ubegripelige nyheter. Alt ser ut som film, en krigsfilm ingen mennesker fortjener å være en del av. Historiene høres så uvirkelige ut, og det er vondt å tenke på at ordene ikke er noe i forhold til hva de faktisk opplevde. Det de uttrykker er bare en del, kun den delen vi ser og hører, ikke den de føler.

Selv kjenner jeg ikke direkte noen som var innblandet i det verste, kun et par jeg vet hvem er, men mange venner og bekjente er nære pårørende. Det gjør vondt å se de triste blikkene, tårene - være en del av sorgen. Fryktelig vondt. Folk trenger klemmer, trøst og omsorg. I går var jeg på kveldssamling i kirka. Jeg føler at det ikke er stort jeg kan gjøre, men jeg bestemte meg for at det var en måte jeg kunne vise at jeg bryr meg. Tidligere i kveld deltok jeg i fakkeltog, hvor overraskende mange dukket opp. 


Bilder fra Åmot kommune sin hjemmeside. 

Tankene går ut til mange. Alle de fantastiske hjelperne, både arbeidere og frivillige. Venner i NF Oslo, alle de som måtte gjennomføre førstehjelp som jeg selv har lært å skulle bruke i mange av disse skadeomstendigetene. (Fra NRK). Ansatte på sykehusene, som må operere og pleie så mange rammede, og som kanskje er berørte selv. Det er tøffere enn man tror. Kongefamilien, politikere, statsministeren, prester, politiet, psykologer, psykiatere, journalister. De gjør en så stor og fantastisk jobb. For ikke å snakke om advokaten som gjør dette for Norges demokratiske samfunn. Det er sterke og profesjonelle mennesker, hver og en av dem. 

Menneskene rundt den siktede - jeg føler virkelig med dem - den grusomme nyheten, en motsatt person av den de før kjente. De uskyldige ofrene. Familie, venner og bekjente. Sjokkerte, redde, sinte, sørgende. Ingen ord strekker til. Jeg tenker på dem, jeg ønsker å støtte dem, jeg bryr meg om dem. Jeg sørger, Norge sørger, hele verden sørger med dem. 


22.07.2011 - Dagen vi aldri glemmer.

Trøsten er at de ikke sitter igjen alene. Nettopp fordi Norge og helsetjenesten gjør en fantastisk jobb, vet vi at alle blir tatt vare på. Og med hånden på hjertet kjenner jeg at jeg er så inderlig stolt av oss nordmenn, et folk som viser så mye kjærlighet og omsorg, selv i den største tragedie. Ingen land hadde taklet dette bedre enn det landet vårt gjør. Norge skal fortsette å være verdens beste land å bo i!

‎"Lille fredfulle Norge viser verden hvordan man bør takle situasjoner som dette. Akkurat nå vil jeg rangere Norge som det største landet i verden, jeg har aldri sett noe lignende." -Barack Obama

Sangen alle synger i disse dager:


Postet av: Hanne :)
det er forferdelig, ingen ord man kan sette på dette som har skjedd. Det er helt utrolig hvor mange folk som møtte opp på rena og andre steder. tenker på de pårørende,skadde og døde hele tiden og sender gode tanker til dem alle!
26.07.2011, 02:23
URL: http://hanne6.blogg.no
Postet av: Cecilie E
<3
26.07.2011, 10:10
URL: http://gingercecilie.blogg.no
Postet av: Elin
Hanne: Helt enig med deg, Hanne.
26.07.2011, 15:47
URL: http://kreo95.blogg.no/
Postet av: Elin
Cecilie E: <3
26.07.2011, 15:48
URL: http://kreo95.blogg.no/

Legg igjen en kommentar:

Navn:
Husk meg?
E-post:

Bloggadresse:

Kommentar:

Elin, 17

95-modell, tante, NF'er og musikklinjeelev. ♥

Arkiv

  • Desember 2011
  • November 2011
  • Oktober 2011
  • September 2011
  • August 2011
  • Juli 2011
  • Juni 2011
  • Mai 2011
  • April 2011
  • Mars 2011
  • Februar 2011
  • Januar 2011

  • Kategorier

  • Blogg
  • De Hvite Busser
  • Elin
  • Hverdags
  • Minner
  • Musikk og korps
  • Noveller
  • Ord, tanker og meninger
  • Tips, latter, motivasjon
  • Utfordringer

  • Designet er laget av:

  • caroline maria bloglovin


  • hits